Første gangen jeg stoppet ved det lille kapellet, Chapelle du Rosaire, like utenfor Vence, tenkte jeg: Himmel og hav, kan dette enkle kapellet virkelig gjøre så sterkt inntrykk på mennesker fra alle verdenshjørner? Men det var før jeg steg inn - og ikke minst - før jeg lærte den vakre og litt sørgmodige historien om kapellets tilblivelse. For alt i kapellet er designet og dekorert av Matisse, en svært lite relgiøs kunstner. Og han kaldte det faktisk "Mitt Mesterverk". Og innspirasjonskilden var et vakkert vennskap mellom en aldrende mann og en ung kvinne.
I 1942 bodde Matisse i Nice på den franske rivieraen. Han var kreftoperert og trengte hjelp til det meste. Så han averterte i Nice Matin på en måte som vel knapt nok hadde gitt noen svar i dag. Det stod: "Ung og vakker sykepleier søkes for å stelle Henri Matisse". Den unge sykepleierstudenten Monique Bourgois på 21 år svarte og fikk jobben uten å vite at Matisse var en svært berømt kunstner. Det ble starten på et dypt, livslangt vennskap. De kaldte seg sjelevenner. Monique gjorde mere enn å pleie Matisse. Hun leste høyt for ham, de snakket, diskuterte, de lo sammen. Med Monique ved sin side frisknet Matisse til og begynte å male igjen. Og han ønsket Monique som modell, noe hun sa ja til. Men hun ville aldri stå akt-modell for ham. I følge hennes senere biografi var forholdet helt platonisk og basert på kjærlig respekt.
Under krigen valgte flere kunstnere å forlate den bombetruede kyststripen Men Matisse flyttet bare 5 mil inn i landet, til den lille byen Vence. Og det var her Monique bodde og jobbet for Matisse. Men selvom de to hadde lange og fortrolige samtaler, var det en side ved Monique som Matisse ikke kjente til. Da Nice under krigen ble hjemsøkt av tuberkulose, ble unge Monique rekonvalesent hos dominikaner-nonnene i byen. Oppholdet gjorde et sterkt inntrykk, og hun kjente alltid en dragning mot et liv som dominikaner-nonne. I 1944 tok hun på seg nonne-drakten og fikk navnet Jaques-Marie. Matisse fikk sjokk, og det sies at han advarte henne på det sterkeste. Men Monique forble nonne, men holdt kontakten med sin gamle venn. Og det var på dette tidspunktet at samtalene deres begynte å handle om et kloster.
Frem til da hadde dominikaner-nonnene brukt et gammelt, nesten ubrukelig og medtatt lite hus som kapell. Monique drømte om å få bygge et nytt og vakkert sted og søkte råd hos sin gamle venn. Hun lagde skisser og delte sine drømmer. Og slik klarte den unge nonnen å inspirere den gamle kunstneren til å sette i gang sitt livsverk: Chapelle du Rosaire.
Jaques-Marie syntes det var naturlig at klosterets ledelse fikk kontakt med Marisse. Det kom til å koste henne dyrt. Sjalusi og maktkamp i klosteret resulterte i at hun ikke fikk æren for det fantastiske arbeidet Matisse gjorde. I stedet sendte priorinnen broder Rayssiguier til kunstneren for å være talsperson for kapellet. Matisse presiserte at hans arbeid var Jaques-Maries fortjeneste, men klosterets ledelse isolerte henne fullstendig.
Etter 4 års kunstnerisk arbeid ble kapellet åpnet og velsignet av biskopen i Nice 25. juli 1951. Matisse var på det tidspunktet for svak til å delta. Året etter forlot Jaques-Marie klosteret p.g.a. alle konfliktene med bl.a. priorinnen. Få måneder før Matisse døde i 1954 møttes de to sjelevennene igjen. Begravelsen hans fikk hun ikke delta i. Klosterets ledelse nektet henne det.
I 1998 skrev søster Jaques-Marie sin selvbiografi. Den ble lest av den amerikanske franskprofessoren, Barbara Freed, ved Carnegie Mellon University. De to, nonnen og professoren, ble fortrolige, og Barbara Freed lagde filmen "A model for Matisse". I filmen kommer historien frem og gir søster Jaques-Marie all æren for å ha fått Henri Matisse til å designe og dekorere dette vakre, lille kapellet utenfor Vence.
Det var fra Chapelle du Rosaire hun ble bisatt i 2005 med slektningene til Matisse til stede, og med kunstnerens favoritt-blomster, anemoner, rundt kisten.
Vil du besøke kapellet, skal det være åpent daglig noen timer.
Kapellet er 15 m langt, 6 m bredt og 5 m høyt med flommende sollys fra høye, glassmalte vinduer bak alteret. Glassmaleriene forestiller livets tre. De ville fikentrærne i Provence er utgangspunkt for fargene grønt, gult og blått. Den ene langveggen har høye vinduer i samme farge. Der er palmeblader motivet. De 2 andre veggene forteller Jesu lidelses-historie.
Jeg er blitt glad i stillheten og roen i Chapelle du Rosaire. Det er et godt sted å være med sine tanker om man er troende eller ikke. Så i dag undres jeg ikke over at Chapelle du Rosaire gjør sterkt inntrykk på folk fra hele verden.
I 1942 bodde Matisse i Nice på den franske rivieraen. Han var kreftoperert og trengte hjelp til det meste. Så han averterte i Nice Matin på en måte som vel knapt nok hadde gitt noen svar i dag. Det stod: "Ung og vakker sykepleier søkes for å stelle Henri Matisse". Den unge sykepleierstudenten Monique Bourgois på 21 år svarte og fikk jobben uten å vite at Matisse var en svært berømt kunstner. Det ble starten på et dypt, livslangt vennskap. De kaldte seg sjelevenner. Monique gjorde mere enn å pleie Matisse. Hun leste høyt for ham, de snakket, diskuterte, de lo sammen. Med Monique ved sin side frisknet Matisse til og begynte å male igjen. Og han ønsket Monique som modell, noe hun sa ja til. Men hun ville aldri stå akt-modell for ham. I følge hennes senere biografi var forholdet helt platonisk og basert på kjærlig respekt.
Under krigen valgte flere kunstnere å forlate den bombetruede kyststripen Men Matisse flyttet bare 5 mil inn i landet, til den lille byen Vence. Og det var her Monique bodde og jobbet for Matisse. Men selvom de to hadde lange og fortrolige samtaler, var det en side ved Monique som Matisse ikke kjente til. Da Nice under krigen ble hjemsøkt av tuberkulose, ble unge Monique rekonvalesent hos dominikaner-nonnene i byen. Oppholdet gjorde et sterkt inntrykk, og hun kjente alltid en dragning mot et liv som dominikaner-nonne. I 1944 tok hun på seg nonne-drakten og fikk navnet Jaques-Marie. Matisse fikk sjokk, og det sies at han advarte henne på det sterkeste. Men Monique forble nonne, men holdt kontakten med sin gamle venn. Og det var på dette tidspunktet at samtalene deres begynte å handle om et kloster.
Frem til da hadde dominikaner-nonnene brukt et gammelt, nesten ubrukelig og medtatt lite hus som kapell. Monique drømte om å få bygge et nytt og vakkert sted og søkte råd hos sin gamle venn. Hun lagde skisser og delte sine drømmer. Og slik klarte den unge nonnen å inspirere den gamle kunstneren til å sette i gang sitt livsverk: Chapelle du Rosaire.
Jaques-Marie syntes det var naturlig at klosterets ledelse fikk kontakt med Marisse. Det kom til å koste henne dyrt. Sjalusi og maktkamp i klosteret resulterte i at hun ikke fikk æren for det fantastiske arbeidet Matisse gjorde. I stedet sendte priorinnen broder Rayssiguier til kunstneren for å være talsperson for kapellet. Matisse presiserte at hans arbeid var Jaques-Maries fortjeneste, men klosterets ledelse isolerte henne fullstendig.
Etter 4 års kunstnerisk arbeid ble kapellet åpnet og velsignet av biskopen i Nice 25. juli 1951. Matisse var på det tidspunktet for svak til å delta. Året etter forlot Jaques-Marie klosteret p.g.a. alle konfliktene med bl.a. priorinnen. Få måneder før Matisse døde i 1954 møttes de to sjelevennene igjen. Begravelsen hans fikk hun ikke delta i. Klosterets ledelse nektet henne det.
I 1998 skrev søster Jaques-Marie sin selvbiografi. Den ble lest av den amerikanske franskprofessoren, Barbara Freed, ved Carnegie Mellon University. De to, nonnen og professoren, ble fortrolige, og Barbara Freed lagde filmen "A model for Matisse". I filmen kommer historien frem og gir søster Jaques-Marie all æren for å ha fått Henri Matisse til å designe og dekorere dette vakre, lille kapellet utenfor Vence.
Det var fra Chapelle du Rosaire hun ble bisatt i 2005 med slektningene til Matisse til stede, og med kunstnerens favoritt-blomster, anemoner, rundt kisten.
Vil du besøke kapellet, skal det være åpent daglig noen timer.
Kapellet er 15 m langt, 6 m bredt og 5 m høyt med flommende sollys fra høye, glassmalte vinduer bak alteret. Glassmaleriene forestiller livets tre. De ville fikentrærne i Provence er utgangspunkt for fargene grønt, gult og blått. Den ene langveggen har høye vinduer i samme farge. Der er palmeblader motivet. De 2 andre veggene forteller Jesu lidelses-historie.
Jeg er blitt glad i stillheten og roen i Chapelle du Rosaire. Det er et godt sted å være med sine tanker om man er troende eller ikke. Så i dag undres jeg ikke over at Chapelle du Rosaire gjør sterkt inntrykk på folk fra hele verden.
Provencereiser holder malekurs i Provence 2 ganger i året med kunstmaler Siri Årdal. Jeg vil forsøke å legge inn en tur til dette vakre, lille kapellet under høstens malekurs i uke 41. Like i nærheten ligger huset Matisse bodde i. Provencereiser har fått tilbud om å holde malekurs her, men huset er i så elendig forfatning at vi har takket nei. I stedet bor vi svært behagelig i et herskapshus i Cotignac. Det kan du lese mere om på våre hjemmesider.
God Sommer, kjære lesere,
fra Sissa og Provencereiser.
www.provencereiser.com
God Sommer, kjære lesere,
fra Sissa og Provencereiser.
www.provencereiser.com
RSS Feed