Folk har for travelt med for mange ting,
og det er en evig skam.
Et liv er en flod, som skal rinde i ro
for at afsætte fruktbart slam.
Der er meget for lidt af ingenting
på alt for manges program.

Piet Hein

Jeg hadde allerede travet rundt i mang en krok av Frankrike i årevis da jeg kom til Provence første gang rundt 1980. Vi ble innstallert i et av paléene på andre siden av elven for Avignon. Jeg anbefaler med glede å bo i disse historiske husene. Det er enkelt og storslagent på én gang.

Historien fra pavetiden mente jeg sto med skrift i veggene. Og de gangene jeg har tatt inn der siden, har jeg som regel spist i hagen på kveldene; enkel, provencalsk mat med lokalt og godt i glasset. Av alle steder var det her Piet Hein fandt veien til mine sanser. Og med ordene om å leve langsomt la jeg til for meg selv at omtrentlige klokkeslett var en velsignelse, og at i Provence kunne jeg senke skuldrene i et vennligsinnet og rolig landskap. Og den følelsen har jeg bært med meg i alle år siden. Jeg elsker Provincia Romana og den historien de gamle romere la igjen i dette skjønne området. Og jeg elsker de senkede skuldre og de omtrentlige klokkeslett. Akkurat den roen det gir meg, deler jeg gjerne.

Provencalsk hilsen fra Sissa
www.provencereiser.com
Tel 905 14 310
Provencereiser er medlem av Reisegarantifondet

En liten landsby ca. 20 km nord for Nice, der det ikke finnes turistbyrå, ingen souvenirbutikker og i grunnen heller ikke turister, det er Peillon. Den ligger vanvittig fint til på en fjelltopp, og jeg er sikker på at den har ligget der fra tidenes morgen. Den eneste utlendingen i lille byen er en hollender som maler bilder som får øyet til å bli stort og vått. Sist gang jeg snakket med ham sa han at han hadde møtt sin kvinne. Men hun ville ha ham tilbake til Holland. Jeg er spent på om han har oppfylt hennes ønske….


I denne lille bortgjemte perlen har jeg funnet et lite overnattingsted med en god restaurant og en vidunderlig terrasse. Et gammelt oliventre gir etterlengtet skygge på varme dager. Og på terrassen har vi kost oss med mang en god lunch. Og så har eieren av stedet vært så snill å kjøre oss til Peille. For det er dit vi kjører selv, setter bilen fra oss og går i et par timer i herlig terreng for å komme frem og nyte en god stund med mat og noe godt i høye stettglass. Langs stiene hører vi det skrangler i klatreutsyret som blir brukt av dem som sjonglerer seg opp de bratte fjellsidene. 
Det er en vakker tur mellom disse to søster-byene. Men man bør gjøre avtale på forhånd om man vil ta turen til fots mellom landsbyene. For offentlig kommunikasjon her er det visst ingen som har tenkt på. Slike søndagsutflukter gjør meg helt lyrisk. Og når vi bryter opp, nikker jeg et au revoir mot oliventreet og tenker: vi gjester passerer, men olivertreet blir stående.

Velkommen til mitt elskede sør-franske landskap. 
Har du lyst til å bli med oss på tur, kan du se mere på www.provencereiser.com

Glade hilsener fra Sissa Aabel
sissa@provencereiser.com
tel 905 14 310

Provencereiser er medlem av Reisegarantifondet.

I en nydelig oase av farger i Provence, blandt gamle vingårder med vinranker på geledd, senker vi skuldrene i et vennligsinnet og rolig landskap med innspirerende og glade dager. Umerkelig og på en naturlig måte blir en gruppe ukjente mennesker smeltet sammen til en vennegjeng når kunstmaler Siri Årdal lirker frem en skaperglede som ligger i alle mennesker, om enn godt skjult for noen. I den vakre stillheten i Provence følger vi naturen og finner frem den fargerike paletten. Så brytes roen når vi samles rundt veldekkede matbord og lar samtalene summe. For god mat og godt drikke er god næring for det kreative. 

Det er i sannhet også stedet vi bor på når vi inviterer til malekurs fra søndag 26 april til lørdag 2 mai i år. Herskapshuset som gjestfritt gir oss hjemmefølelsen har en varm historie fra 1700 tallet da familien som bygde det importerte silkeormer fra Kina. I Provence var klimaet slik det skulle være for å få frem den vakreste silken. Visst trengtes det både handlekraft og kapital for å sette i gang en slik produksjon. Det gjenspeiler da også eiendommen som tilhørte samme familie helt til nye, handlekraftige eiere kom til for ca 10 år siden Huset og hele eiendommen fikk en total gjennomgang for å løfte frem fordums eleganse og dagens krav til god komfort.. I hagen, en park nærmest, ble det anlagt et stort saltvannsbasseng, urtehagen kom frem, og det ble anlagt stier til vandringer og flere sittegrupper. Det gamle redskapshuset ble et vidunderlig utekjøkken med stor patio. Og det er her Siri samler alle til dager med lek på lerret og kraftige farger. All denne herligheten ligger midt i en vakker, provencalsk landsby der livet leves slik det har vært levd gjennom tidene. Tilsynelatende er det kun menneskenes arbeidsmuligheter som endres. Med digitale hjelpemidler kan slike gode samfunn opprettholdes og tilrekke nye, talentfulle mennesker. Slik som det engelsk-tyske paret som har kommet til landsbyen og åpnet et vinhus som er omtalt i store internasjonale aviser i både USA og Europa. Vi liker å besøke dem for å nyte og kjenne på landbruksproduktet som står så stødig og stolt i fransk historie. Og så er de inspirerende og vennlige mennesker som elsker å formidle med hodet og hjerte sin kunnskap og pasjon for smakfulle produkter i høye stetteglass.

Rundt landsbyen er det et flott turterreng for sportslige og bedagelige turer. At egnens to klostre alltid har en åpen dør, er hyggelig. Det hender vi besøker en messe for å få med deres gregorianske sang. Og det vekker en viss debatt hvorfor St. Josephs klosteret for nonnene er så ribbet for utsmykking og nakent i all sin relgiøsitet, mens munkenes kloster oser av utsmykking og liv. Og hvorfor den hellige kilden er ved munkenes domene….Det får sving på tankene. 

På malekursene til Provencereiser og Siri Årdal liker vi å ønske en av de gamle mestere velkommen som en gylden tråd under våre dager sammen. Denne gangen er Cezanne vår "gjest". Derfor besøker vi Aix-en-Provence, hans vakre fødeby, som huset en fargerik kunstnerkoloni. I dag fornemmer man den gamle, stolte historien samtidig som byen oser av liv, energi og utvikling takket være sitt kjente universitet. Det var romerne som grunnla byen - de tok jo for seg hele Provence, derav navnet som kommer av Provincia Romana. Og navnet Aix kommer fra latinske aqua som betyr vann og ble grunnlagt just der den ligger pga alle vannkildene. Derfor er det ingen by som har flere vakre fontener enn Aix. Det er heller ingen andre byer som har maken til paradegaten Cour Mirabeau. Med sine fontener, plataner og ingeniørkunst, ligger vannhullene tett. Og vi skal selvsagt leske oss på Cezannes stamsted, der han satt med sine kunstnervenner. Der kan vi dele historier som lever fra den gang de store mestere sikkert både oppmuntret hverandre og hadde sterke meningsutvekslinger om datidens kunstretninger og det levde livet som jo kunne være brutalt for mennesker som åndet for sin kunst. Og så kan vi betrakte denne vakre gaten som er bygget slik vi vel forbinder med feng shui i dag; Gatens bredde og lengde står i harmoni med bygningenes størrelse osv. Det er vakkert og beroligende. At vi skal bli kjent med Mont Victoire som Cezanne stadig malte fra alle vinkler for å få frem det spesielle lyset som gjengspeiles i fjellet, er en inspirasjon å ta med seg. Ved fjellets fot skal vi til en herlig landsby, og vi skal spise og drikke godt her hvor Cezanne omtales som byens store sønn. 

Med bildet fra tidligere kurs ønsker vi varmt velkommen til gode dager i underbare Provence hvor det er lett å skjønne hvorfor vi sier at kunsteren er virkelighetens scenograf. Og det er altså søndag 26 april til llørdag 2 mai denne våren. 

Fransk hilsen fra Sissa Aabel
www.provencereiser.com
sissa@provencereiser.com
Tel 905 14 310
Provencereiser er medlem av Reisegarantifondet

Utallige ganger har jeg kjørt mellom Sørlandet og Provence i Sør-Frankrike, de to stedene i verden som nok ligger mitt hjerte aller nærmest. Av alle rutene gjennom Europa som jeg har prøvd, er det fremdeles ikke én som peker seg ut som favoritten. Som oftest har jeg, når jeg stiger ut av bilen ved ankomst og strekker hendene i været, tenkt at denne turen, just denne turen, det var den beste. Men så bruker jeg alltid et par dager på å tenke gjennom turen jeg har tilbakelagt - så kommer minner fra tidligere turer snikende frem i hukommelsen - og så må jeg bare innrømme for meg selv at nei, en favoritt-rute har jeg ikke funnet ennu. Tvert imot er jeg åpen for alle tips jeg kan komme over om herlige europeiske steder som jeg får lyst til besøke. Så legger jeg opp en rute for å få et slikt sted med meg. Og det gjør ingenting om det blir en saftig omvei. Å være underveis er en spennende opplevelse.

Jeg har forstått at for mange er turen mellom Lyon og Middelhavet bare en transportstrekning som skal gjøres unna fortest mulig. Det er synd og skam, for dalen har sin egen temmelig uberørte sjarm, rett utenfor mororveiens autovern.

Châteauneuf-du-Pape er en klynge hus midt i et hav av vinmarker. Det er pavenes vin som allerede på 1300-tallet gjorde stedet kjent langt utenfor landets grenser. Og det skal de ha, bøndene i området gjør alt de kan for å vedlikeholde berømmelsen. Vinslottene tar mere enn gjerne imot besøk og tonen er alltid gjestfri og hyggelig. Og hva er vel bedre enn å stoppe opp for å smake på vinen, ha en god vinprat med de menneskene som har høstet druene og laget vinen, for så å kjøpe med vin som vil få minner til å strømme på den dagen du velger å åpne flasken. Det eneste som nok forventes er en oppriktig interesse for vin, kunnskapen trenger slett ikke være stor. Og det skal Châteauneuf-distriktet ha, det er vanskelig å finne dårlige viner der.

L´Isle-sur-la-Sorgue ligget som navnet tilsier ved elven Sorgue og er som et lite Venezia p.g.a. alle kanalene. Byen er kjent for sitt frodige Provence-marked med et vell av farger, dufter, smaker og øyenslyst. Det er her man burde ha en stor bil og ikke en Roadster Cabriolet som jeg kjører. Hva man vel ikke kan få lyst på av gamle, nydelige tremøbler, tekstiler, interiørpynt og matprodukter til en helt overkommelig pris. Med vin fra Châteauneuf ,du Pape og  mat og en rutete duk fra L´Isle-sur-la Sorgue er det bare å kjøre ut av byen for å finne en vakker plett langs elven og ha verdens deiligste måltid.

Den gamle pavebyen Avignon gir meg ro i sjelen med sine smug, pompøse arkitektur, kunstmuséer og sine vanvittig gode gourmet-restauranter. Her oppdaget jeg for mange år siden et hus fra pavetiden, lent opp mot bymuren og i sin tid bygget til adelsdamen Anne av Bretagne og omgjordt til en restaurant for de store matopplevelser. I en sal med steinbuer og veggdekorasjoner fra 1300 tallet kunne vi nyte Christian Etiennes fargerike kokekunst. Med Rhône-vin som tilbehør og en het og søt muskatvin fra Beaumes-de-Venise til desserten, ble videre kjøring uaktuelt. Heldigvis. Slik oppdaget jeg  Hôtel Mirande, et kardinalpalass som i dag er et av Frankrikes vakreste hoteller. Å bo her er dyrt, men å spise i hagen eller i restauranten blir man ikke blakk av. Så kjører jeg heller over elven til Villeneuve-les-Avignon og bor i et av de mindre paléer fra pavetiden til en langt hyggeliger pris for min økonomi.

Provencereiser inviterer deg til stevnemøte med mat og vin i Provence torsdag 16. til søndag 19. oktober. Mesterkokken Trond Moi håndplukker kokk fra Bølgen og Moi for matkurset hvor han vil øse av sin kjærlighet til mat  og vin over oss. Vi skal lage lunch som skal nytes i slottshagen til det eldste vinslottet i Provence. Og selvfølgelig skal vi ha en lærerik vinsmaking av slottets dekorerte viner. Det blir 3 hele dager fyldt med innsikt, læring og moro i magiske omgivelser. Velkommen inn på siden til www.provencereiser.com eller ring meg på 905 14 310.

På gjensyn, j´espère.

Fransk mat- og vinhilsen fra
Sissa Aabel

Første gangen jeg stoppet ved det lille kapellet, Chapelle du Rosaire, like utenfor Vence, tenkte jeg: Himmel og hav, kan dette enkle kapellet virkelig gjøre så sterkt inntrykk på mennesker fra alle verdenshjørner? Men det var før jeg steg inn - og ikke minst - før jeg lærte den vakre og litt sørgmodige historien om kapellets tilblivelse. For alt i kapellet er designet og dekorert av Matisse, en svært lite relgiøs kunstner. Og han kaldte det faktisk "Mitt Mesterverk". Og innspirasjonskilden var et vakkert vennskap mellom en aldrende mann og en ung kvinne.

I 1942 bodde Matisse i Nice på den franske rivieraen. Han var kreftoperert og trengte hjelp til det meste. Så han averterte i Nice Matin på en måte som vel knapt nok hadde gitt noen svar i dag. Det stod: "Ung og vakker sykepleier søkes for å stelle Henri Matisse". Den unge sykepleierstudenten Monique Bourgois på 21 år svarte og fikk jobben uten å vite at Matisse var en svært berømt kunstner. Det ble starten på et dypt, livslangt vennskap. De kaldte seg sjelevenner. Monique gjorde mere enn å pleie Matisse. Hun leste høyt for ham, de snakket, diskuterte, de lo sammen. Med Monique ved sin side frisknet Matisse til og begynte å male igjen. Og han ønsket Monique som modell, noe hun sa ja til. Men hun ville aldri stå akt-modell for ham. I følge hennes senere biografi var forholdet helt platonisk og basert på kjærlig respekt.

Under krigen valgte flere kunstnere å forlate den bombetruede kyststripen Men Matisse flyttet bare 5 mil inn i landet, til den lille byen Vence. Og det var her Monique bodde og jobbet for Matisse. Men selvom de to hadde lange og fortrolige samtaler, var det en side ved Monique som Matisse ikke kjente til. Da Nice under krigen ble hjemsøkt av tuberkulose, ble unge Monique rekonvalesent hos dominikaner-nonnene i byen. Oppholdet gjorde et sterkt inntrykk, og hun kjente alltid en dragning mot et liv som dominikaner-nonne. I 1944 tok hun på seg nonne-drakten og fikk navnet Jaques-Marie. Matisse fikk sjokk, og det sies at han advarte henne på det sterkeste. Men Monique forble nonne, men holdt kontakten med sin gamle venn. Og det var på dette tidspunktet at samtalene deres begynte å handle om et kloster.

Frem til da hadde dominikaner-nonnene brukt et gammelt, nesten ubrukelig og medtatt lite hus som kapell. Monique drømte om å få bygge et nytt og vakkert sted og søkte råd hos sin gamle venn. Hun lagde skisser og delte sine drømmer. Og slik klarte den unge nonnen å inspirere den gamle kunstneren til å sette i gang sitt livsverk: Chapelle du Rosaire.

Jaques-Marie syntes det var naturlig at klosterets ledelse fikk kontakt med Marisse. Det kom til å koste henne dyrt. Sjalusi og maktkamp i klosteret resulterte i at hun ikke fikk æren for det fantastiske arbeidet Matisse gjorde. I stedet sendte priorinnen broder Rayssiguier til kunstneren for å være talsperson for kapellet. Matisse presiserte at hans arbeid var Jaques-Maries fortjeneste, men klosterets ledelse isolerte henne fullstendig.

Etter 4 års kunstnerisk arbeid ble kapellet åpnet og velsignet av biskopen i Nice 25. juli 1951. Matisse var på det tidspunktet for svak til å delta. Året etter forlot Jaques-Marie klosteret p.g.a. alle konfliktene med bl.a. priorinnen. Få måneder før Matisse døde i 1954 møttes de to sjelevennene igjen. Begravelsen hans fikk hun ikke delta i. Klosterets ledelse nektet henne det.

I 1998 skrev søster Jaques-Marie sin selvbiografi. Den ble lest av den amerikanske franskprofessoren, Barbara Freed, ved Carnegie Mellon University. De to, nonnen og professoren, ble fortrolige, og Barbara Freed lagde filmen "A model for Matisse". I filmen kommer historien frem og gir søster Jaques-Marie all æren for å ha fått Henri Matisse til å designe og  dekorere dette vakre, lille kapellet utenfor Vence.

Det var fra Chapelle du Rosaire hun ble bisatt i 2005 med slektningene til Matisse til stede, og med kunstnerens favoritt-blomster, anemoner, rundt kisten.

Vil du besøke kapellet, skal det være åpent daglig noen timer.

Kapellet er 15 m langt, 6 m bredt og 5 m høyt med flommende sollys fra  høye, glassmalte vinduer bak alteret. Glassmaleriene forestiller livets tre. De ville fikentrærne i Provence er utgangspunkt for fargene grønt, gult og blått. Den ene langveggen har  høye vinduer i samme farge. Der er palmeblader motivet.  De 2 andre veggene forteller Jesu lidelses-historie.

Jeg er blitt glad i stillheten og roen i Chapelle du Rosaire. Det er et godt sted å være med sine tanker om man er troende eller ikke. Så i dag undres jeg ikke over at Chapelle du Rosaire gjør sterkt inntrykk på folk fra hele verden.

Provencereiser holder malekurs i Provence 2 ganger i året med kunstmaler Siri Årdal. Jeg vil forsøke å legge inn en tur til dette vakre, lille kapellet under høstens malekurs i uke 41. Like i nærheten ligger huset Matisse bodde i. Provencereiser har fått tilbud om å holde malekurs her, men huset er i så elendig forfatning at vi har takket nei. I stedet bor vi svært behagelig i et herskapshus i Cotignac. Det kan du lese mere om på våre hjemmesider.

God Sommer, kjære lesere,
fra Sissa og Provencereiser.
www.provencereiser.com

Høsten er tiden for handling. Tiden for høsting og tiden for å gjøre alvor av drømmen, tanken, ideen som spiret i vår.

Kanskje var det mer tid til deg selv, mer fokus på behovet for å lœre, vœre  skapende, eller for å oppleve noe nytt. 

Vi byr på spennende kurs med herlige mennesker som brenner for sine fag og formidler med hjerte og hode. 
Hva mer kan vi gjøre, annet enn å melde deg på? Men det må du nesten gjøre selv; og du gjør det lett på denne siden her: Påmelding

Men først vil du sikkert finne ut litt mer om hva som foregår? 
Selv om du finner info på kursidene for Mat og vinkurs og Malekurs tar vi en liten oppsummering her:

Vi minner om at for det første kurset, mat og vin med Trond Moi, er det bare hyggelig om noen ønsker å ankomme allerede mandag 21. oktober. Sissa er på plass, og de som ønsker kan ta følge for middag på landsby torget rett rundt hjørnet. Hjertelig velkommen skal dere vœre! 

Lykkelige tilfeldigheter førte meg en gang til det jeg kaller "mitt elskede Provence". Her lever jeg et godt liv i sansenes rike det meste av året. 
Og alltid - alltid har jeg et våkent øye for urørte skjønnheter i landskapet. 

Det blir en takknemlig kombinasjon av jobb- og feriefølelse når jeg stopper opp, betrakter, lukter, smaker og fornemmer hva en nyoppdaget herlighet av en landsby, en dal, en vingård, en restaurant eller for den sak skyld, en strand, kan tilføre Provencereiser og glade deltagere på våre turer. 

Og fra tid til anden legger jeg ut en slik oppdagelse her på bloggen til glede, forhåpentligvis, for flere enn Provencereisers venner. 

Intet sted på jorden er så vakkert som sommeren i Norge, sier jeg. Men den er så kort... Vil du forlenge den varme sesongen og ønsker det gode strandliv i det sør-franske, har du mange valg. Du kan kjenne hjertet slå doble slag i kjendislivet på Nikki Beach i St. Tropez. Eller du kan like trengselen på betaling-strendene i Nice. 

Men er du lysten på en liten perle av en strand, der Greta Garbo søkte ro og nytelse i sin tid, kan du dra til Plage Mala på Cap d´Ail. Den lange viken innrammet av klipper, gamle pinjetrær og spennende arkitektur har sin glitrende strand som jeg aldri har opplevd fullpakket. 

Det finnes en betalingstrand her men den offentlige er absolutt like bra. Og for pengene man "sparer", kan man jo hygge seg med en iskald, hvit Sancerre på lunchrestauranten og fornemme det dekadente livet som en gang ble levd her. Det er bare å betrakte de eldre herrer i linbukser som leker seg med kulespillet sitt. 
Jeg formelig ser de glade 20 årene her nede hver gang jeg kommer til Plage Mala. Og jeg speider etter Robert Redford og vennene fra "The Great Gatsby". Forfatteren av den boken bodde jo i Juan les Pins i det som i dag er blitt Hôtel Belles Rives.

Velkommen til mitt Provence med Provencereiser denne høsten. Vi vil gjerne dele Glade Dager i kreativ ånd på malekurs, matkurs og fotokurs.

Fransk hilsen fra Sissa.

Når man svinger av veien mot Vence for å besøke St. Paul, ligger Colombe d`Or som et vakkert og typisk provencalsk gjestehus ved den store boule-plassen. Og visste man ikke bedre, kunne man komme til å passere en av kunst- og underholdningsverdenens store mysterier. 

For Colombe d´Or har ånd og sjel som gjør stedet til noe helt unikt.

Historien begynte i 1920 da Paul Roux åpnet restauranten "À Robinson."
Men det var først da hans kone, Baptistine, tok hånd om kjøkkenet at ryktene om glade fest-kvelder spredte seg. De endret navnet til "La Colombe d´Or" og åpnet opp for overnatting i 3 små gjesterom. Over inngangsdøren stod det å lese: "Ici on loge à cheval, à pied ou en peinture". (Her kan du overnatte om du kommer til hest, til fots eller med malesaker.")

Paul Rioux hadde en brennende interesse for kunst og stor respekt for malere. Men at La Colombe d`Or skulle bli et møtested for kunstnere som kom for å søke magien i Provence, var nok fjernt fra hans tanker. Men det var hit de kom; Picasso, Chagall, Miró, Matisse, Léger.....Og hadde de ikke økonomisk evne til å gjøre opp for seg, så betalte de med sin egen kunst. Og samlingen vokste og kunstnerne ble etter hvert berømte.

I dag kan man sitte til bords og nyte herlig mat og vin og se på store kunstverk. Riktignok henger en del av kunsten bak glass i dag. Men antagelig er det beskyttende glasset vel så mye et vern for at en glad og overivrig gjest skjødesløst skal slenge vinen i en litt for voldsom skål mot et mesterstykke, som vern mot tyver. Og merkelig nok gjør ikke all denne fantastiske  kunsten sitt til at stedet mister sin hjemlige atmosfære. I dag
er det 3. generasjon Roux som driver La Colombe d´Or, og de mener stor kunst skal glede gjestene, ikke trollbinde dem. 

Flere berømte stamgjester har skrevet i gjesteboken til La Colombe d´Or. Simone Signoret og hennes livs kjærlighet, Yves Montand giftet seg her og var nesten for bofaste å regne. Selv var jeg heldig og opplevde å møte Yves Montand her på mitt aller første besøk for snart 30 år siden. Jeg ble det vi i dag kaller "starstruck". Siden har jeg roet meg, det er jo slik på La Colombe d´Or, man treffer kjente mennesker her og konstanterer bare at de altså også elsker stedet. Her har Jean Paul Sartre og Simone Beauvoir lest aviser og snakket over det deilige lunchbordet. David Niven var hyppig gjest, likeså Marlene Dietrich. I dag skal man ikke bli forskrekket om Roger Moore eller Sophia Loren sitter ved nabobordet. 

Det regnes som ekslusivt og fornemt å spise på La Colombe d´Or. En del gjester har utvilsomt en svært god økonomi. Det fortelles at en slik rik amerikaner inderlig ønsket å kjøpe stedet. Han sendte dagens eier en blank sjekk og bad ham selv føre inn beløpet han skulle ha for La Colombe d´Or. Men eieren sendte ham et kort med en påmalt blomsterbukett og skrev: "Blomstene er til Dem, La Colombe d´Or er til min sønn."

Kommer du her vår, sommer eller høst, anbefaler jeg å sitte på den nydelige terassen til lunch. Det må være Frankrikes flotteste terasse. Menyen til lunch er lik den til middagen om kvelden, bare mye billigere. Og prisene er slett ikke avskrekkende. Og i sesongen må du nyte hvit asparges. De er himmelske. Min personlige favoritt er, hold deg fast, fiskeboller. De smaker som søt musikk for meg. Og hele året må du bare avslutte måltidet med stedets berømte Soufflé flambé au Grand Marnièr.

Vent på meg, Colombe d´Or, jeg kommer snart tilbake, hvisker stamgjestene når de går. Jeg kan vel ikke riktig regnes som stamgjest, men stille sier jeg de samme ordene for meg selv etter hvert besøk. 

Jeg planlegger å legge inn et besøk her til et par av høstens kurs med Provencereiser.  Velkommen til å ta kontakt.

Sør-fransk hilsen fra Sissa 

Velkommen til matkurs med Trond Moi til høsten!

Stedet er Provence, tiden er oktober, vi er i Sissas favorittkjøkken i Cotignac - og vi har fått lokket med oss Trond Moi.
 
Her får vi på nært hold se grepene han bruker, høre hva han sier om råvarene, smake når han smaker og pepre når han peprer.

For å lære mat av Trond Moi er ikke en stiv forelesning, men engasjert og livlig glede over mat. 
Her deles innsikt og kunnskap.

Vi satser på å føle oss mere kompetente og trygge når vi siden kaster oss over Moi-retter i eget kjøkken. 

Wow, hvilken fryd, tenker vi, og får vann i munnen... og gleder oss til den lune Provence-høsten.

For en herlig gjeng som kom med Provencereiser til Torill Sæther Krekkes "Inspirasjonskurs i foto og maleri" her i Provence nylig. Noen kjente hverandre. Men som alltid var de fleste aldeles ukjente mennesker som ble rystet sammen til en glad og sammen-sveiset gruppe. 

Det er slik på turene hit at de aller fleste reiser alene og blir raskt en del av et felleskap som umerkelig blir til allerede første dagen. Og slik ble det også denne gangen. Nye bånd knyttes, vennskap oppstår og historier deles rundt langbordet. Det er en sann glede å skape disse turene. Og som alltid ble det også denne gangen sagt at det måltidet er godt som bringer to ukjente sammen. 

Fotografen Torill delte sin kunnskap i å trene øyet opp til å finne det gode motivet og komponere et godt bilde. Så det tok ikke lang tid før jeg følte meg omgitt av ivrige paparazzier. Motivene ble funnet på den vakre eiendommen, i den sjarmerende, provencalske landsbyen og i nærområdene.

Hver morgen spratt deltagerne ut for å fange det gryende lyset når livet på landsbytorget våknet, oppe på klippen hvor det gamle kapellet står, inne i skogen hvor et stort fossefald har fått navnet "Den hemmelige fossen". Bilder ble diskutert og redigert. Og til sist fikk den kreative siden sette sin signatur på egenproduserte malerier. Billedkunstneren Torill nikket begeistret når hver og en delte sine tanker om sitt eget maleri. 

Til siste kveldens vernissage hadde Egge gård i Norge sendt ned sprudlende drikke til oss i Provence. Så vi fikk smake deres "Rose" før den ble til salgs i Norge. Det ble glade dråper i høye stetteglass. Og i dag er sprudlende "Rose" i varehyllene hjemme. 

Tusen takk til Kamille Skaug som delte vakker sang av Puccini med oss. At noen vinduer i landsbyen ble åpnet og vi kunne høre bravo fra utenfor vår egen hage, var nesten litt magisk.

Magasinet "FEELGOOD" of Norway var med på turen og har laget en fin reportasje fra vårt "Inspirasjonskurs i foto og maleri". Magasinet selges hos Narvesen og er i salg nu.
TO AWAKEN ALONE IN A PROVENCAL VILLAGE IS ONE OF THE PLEASANTEST SENSATIONS IN THE WORLD.

Velkommen med til Provence.
Hilsen Sissa

Etter det solgule duftende drysset følger Glycinen, eller blåregnen, hakk i hel med tunge blålilla klaser på naken gren. Det er magisk. Den dufter også, søtt, besnœrende, og når grenene får løv igjen vet vi det er sommer.

Og for de leseglade som ønsker å drømme seg ned igjen en annen gang finnes en unnselig liten bok om fire kvinner som opplever våren ved Middelhavet. "The enchanted April" skrevet av Elisabeth von Arnim i 1921,
er en uventet frisk og sjarmerenede liten historie med masse wisteria.

Og med det, en god tur ned til alle kreative gjester!

Provencereiser skal vœre en opplevelse for alle sansene, sier vi, og mener det. Det leder oss rett til ordet trygghet. Enten trygghet kommer inn under sanser eller ikke, er det ihvertfall en viktig forutsetning for å kunne nyte opplevelsen.

Trygghet kan ligge både i rammen om det hele og menneskene vi er sammen med. Her er vi frie til å slippe masker, til å vœre lekne og kreative. Det er hyggelig med bilder av deilige måltider og tilfredse fjes, men ingen skal føle seg forpliktet til å fotograferes hvis det kjennes riktigere å vœre ansiktsløs en stund. Det er noe som heter "Retten til eget bilde":  Hoved-regelen er at et fotografi som avbilder en person ikke kan gjengis eller vises offentlig uten samtykke fra den som er avbildet. 

Dette respekterer vi i Provencereiser, men uten tilbakemeldinger blir det kun bilder uten mennesker her. Selv om vi holder diskresjon svœrt høyt kan det bli litt vel - ja rett og slett ansiktsløst.  

Nå nœrmer det seg tiden for vårens inspirasjonskurs i foto og maleri med Torill Sœther Krekke og i den forbindelse kan vi fortelle at Provencereiser også får besøk av en fotofgraf som ønsker å formidle både kursopplegg og stemning sammen med oss i min yndlings-landsby Cotignac. 

Derfor vil vi gjerne at du gir oss beskjed om du ønsker å reservere deg mot gjengivelse av billedmatriale hvor du selv figurerer.

Her på nye Provencereiser finner du dem under "Foto album" og vi benytter anledningen til å minne deg om å ta en titt igjen. Hvis det skulle vœre et bilde du er lite glad for, si fra, så tar vi det selvfølgelig ut med en gang.

Og ved alle fremtidige påmeldelser vil det bli et felt å krysse av hvis du skulle ønske å reservere deg mot bruk av bilder av deg selv. 

Det gleder meg at Provencereisers nye hjemmeside er på plass! 
Denne gangen med blog så her vil jeg aktivt informere om nyheter og ha muligheten til å holde kontakten med gamle og nye Provence venner. 

Bloggen er ikke et forum, men jeg blir glad for kommentarer, og det er bare hyggelig om noen sender meg bilder og tekst som kan brukes på bloggen. 

Dog med et lite forbehold om at tekst og bilder vil måtte tilpasses formatet og bloggen. Derfor vil jeg forbeholde meg retten til å bruke det når jeg synes det passer, så stoffet vil ikke nødvendigvis dukke opp på bloggen med en gang. Sjekk for oppdateringer på min facebook side.

Glade glass i kjøkkenvindu sett med Torill Sœther Krekkes blikk!